Drøyt to uker nå uten turer etter ålen fant vi ut at det var på høy tid at vi forsøkte oss igjen. I mørket rigga vi oss til med to stenger hver og fersk småmakrell – pir, som enkelte fra grisgrente strøk ville kalt det, til agn. Det tok vel en time før den første ålen var kroket, og jeg var den heldige. Det var brukbart med tyngde og ålen var ivrig, men veide kun inn til 6,90kg.
I tiden etter den første fisken kroket vi begge hvert vårt beist som klarte å slite sjokkfortommene våre etter mye nykking nedi dypet, før jeg igjen skulle være den utvalgte. Denne virket mye tyngre enn foregående fisk på land, om enn ikke like “gal” – ihvertfall ikke før den fikk se håven… Etter en del kåling med å få (den motvillige) fisken i håven kunne jeg trekke på smilebåndet og sette stanga fra meg. Avkroking og veiing ble unnagjort før jeg kunne begynne arbeidet med å prøve å holde opp ålen for bildetaking.
En skikkelig kraftig plugg som trakk vekta ned til 14,04kg. Etter mange forsøk lot den seg avbilde før den sparka fra i vannet og gled utover mot dypet igjen.
Det var dog tydelig at det var flere sultne fisker... Etter å ha hatt to run som ikke resulterte i fisk dro jeg inn agnet for å sjekke at alt var i orden. Det var det, og etter å ha supplert med litt ekstra makrell var det nok en gang på vei ned mot bunnen. Bunnen ble nådd og jeg begynte etter hvert å stramme opp snøret. Akkurat etter å ha strammet opp og slått over baitrunneren ser jeg to nykk i stanga – tar opp stanga og gjør meg klar. Jo visst, den la på svøm – tilslaget ble gitt og et ekstremt svar lyder fra fisken i andre enden! Her skulle jeg tydeligvis få måle krefter… Når armene akkurat har rukket og blitt fylt med melkesyre skimter vi en lang fisk som sklir inn mot Thomas, som står klar med håven. Det skulle ikke bli enklere å håve denne fisken, som virket hakket større enn den forrige. Thomas er heldigvis en habil håver og sørger for at jeg nok en gang kan trekke på smilebåndet i det fangsten er berget.
Joda, litt større var den. Vi har egentlig droppet å prøve å ta lengden på ålene vi får (det er nærmest klin umulig med en vilter ål på langt over meteren), men gjør et forsøk på denne. Den er ca. 170cm lang og vekta stopper på 16,70kg.
Unnskyldte meg for den ufine oppførselen til Thomas før det det nok en gang “runner” på klassisk ålevis fra en av stengene mine. Denne var også vilter som få og ville ikke inn på land uten og først gi litt motstand. Etter mange nykk og stjeling av litt sene fra snella kom den omsider inn mot oss, og Thomas, som virkelig begynner å få dreisen på dette, kan føre den oppi håven med stø hånd. Litt mindre enn de foregående og en mye slankere kroppsbygning. 8,86kg var likevel helt greit – selv om jeg kanskje helst skulle sett at Thomas hadde fått denne. Men samtidig står jo han oppført med norgesrekorden på arten, så han får vel tåle såpass!
Det begynner å bli seint og vi snakker om å gi oss om ikke så altfor lenge. Mens vi sitter og skuer utover ser jeg at tuppen på den ene stanga til Thomas bøyer seg forsiktig nedover et par ganger, og i det jeg sier i fra lyder tonene fra nappvarsleren hans som vitner om riktig art. Tilslaget blir gitt og fisken svarer kontant! Thomas forsikrer om at dette også er en grei fisk mens jeg gjør meg klar med håven. I det vi får lurt den inn i håven eksploderer det fra fisken og vi blir klissvåte av vannet den sparker opp på oss! Vi anslår den til knappe 10kg i det vi skal avkroke den. Ålen var fortsatt i hundre og gjorde sitt beste for å unnslippe oss. Det skulle den også klare – den klarte å åle seg over kanten på håven mens Thomas sto med kroken i tanga. I det ålen vrir seg slipper krokfestet og fisken åler seg utover i vannet. Vi fikk ikke veid den, men skitt au – de virkelig store har vi jo enda til gode å få i år!
Med fem x havål på land kaller vi det en tur og avslutter for kvelden. Vi ser ikke bort i fra at det kanskje kan bli et par turer til før jula er her…
